Some people use retail therapy as a way of dealing with stuff, I do it the other way around. I go through my basement and garage for things I don’t really need. Since I’m over average interested in old stuff in general, and old graphic/packaging design spesificly… these old packaging for buckets with fresh shrimp caught my attention. The factory is still in business, but they have moved from around here. I estimate this packaging is from the early 70s to mid 80s.

So this is me testing the new 1.3 wordpress app for googles android platform. Right away I can see that I’m missing the glorious spellcheck that I’m used to. Other than that… so far so good.

1. I wrote a message to customer service (#0203341605) explaining that I want to crossgrade two cs3 design premium licences from pc to mac cs5 design premium.
2. I got a nice message back explaining what I had to do in order to do this.
3. I followed the instructions and sent you a “Letter Of Destruction” and everything I was asked. (#0203628435)
4. I got a message back telling me, well.. that they could`nt help me and that I should call customer service.
5. I tried to call customer service, but was told that the service was not available from my caller area.
6. I wrote a message explaining all this (yesterday), and then the customer system failed and I lost the message.
7. I wrote a comment on twitter that I was a bit fed up wasting my time writing to customer service about a thing that should be very very easy.
8. I got contacted by adobe_care on twitter, and told that they would try to help me.
9. I`m writing this again, in hope that this will be sorted. I just want my designers to be able to stop using obsolete software. So why don`t you just send me a bill for the upgrade/crossgrade and send me the software? Please.

And yeah, the licensees that this is about is listed in (#0203628435).

PS. And don`t worry about me publishing it here on this blog, it is not meant to “flame” you in any way, the blog is`nt used or visited much at all – it was just the easiest way of sending this to you since your customer portal does`nt work, twitter only has 160 letters and I don`t have any e-mail adresses for customer service (only the forms on the web).

Have a nice day!

Best Regards
Kristian Grønevet
CEO / Partner
onezero designbureau

Today me and my girlfriend were out in the forest looking for mushrooms. None of us has any idea what mushrooms that are poisonous, so we picked them and took some pictures to do some research before going out next weekend as well. This was also a nice opportunity to test my new Olympus PEN photo camera.

Vi har klart å snike oss inn på Øyafestivalen i Oslo i år også, her kommer noen av våre opplevelser så langt!

På tirsdag startet vi på klubben BLÅ like ved akerselva for å få med oss “ALTAAR”. Det er et ganske nytt band, men medlemmene har lang erfaring fra diverse andre musikalske konstellasjoner. De imponerte oss stort med et mørkt sceneshow og enda mørkere musikk. De spiller doom metall i noe av samme bane som SUNN og Bathory. Gleder oss til å høre mer fra denne kanten!

altaar / foto: Bjørnar Håland
Publisert: i dag av kristian i galleriet Øya2009

Etter dette var planen å vandre ned til FUNHOUSE for å få med oss våre venner i Death is Not Glamorous (DING) og Manhattan Skyline. Men tiden gikk fortere enn ventet og plutselig var det klart for konsert med kveldens etterlengtede høydepunkt “The Adolescents” som spilte på garage.

Adolescents er et band som ikke burde kreve noen introduksjon, men siden dere som leser på denne siden antagelig er noen år yngre enn meg kan jeg jo ta det veldig kjapt. Hvis du liker Punk, Hardcore, Thrash metal eller heavy metal…. så er det rimelig å anta at medlemmene i dine favorittband vokste opp med og ble inspirert av dette bandet. Det ble startet i 1979 og er et av de første punk hardcore bandene som vokste frem i California. De har siden det splittet opp minst 3 ganger, og hatt dusinvis av utskiftninger av bandmedlemmer, men versjonen som spilte i Norge nå på tirsdag var forbausende orginalt.
Det var høy forventning blant publikum før denne konserten, og bandet innfridde – naturligvis! Hva annet kan man forvente av et band som omtrent bare har hits på repertoaret. Og bortsett fra en idiot som kastet en ølflaske i hodet på vokalisten på slutten av konserten var det mye smil og se blant publikum.

På onsdagen startet vi med å våkne til Black Debbath som spilte nede i GSF (skateparken i gamlebyen), noe som er omtrent 60 meter i luftlinje fra soveromsvinduet her. Foruten å fungere fint som en vekkerklokke er det liten interesse for bandet her.. så vi vandret ned på Bon Iver som spilte på hovedscenen og våknet til med en blåbærsmoothie og litt rolig indierock.

Så gikk turen til det amerikanske bandet “Crystal Antlers”, som dessverre ligner svært lite på sine navnesøstre i “Crystal Castles” som også spiller elektronisk musikk på festivalen her i år. Mulig det var litt tidlig for elektronisk festmusikk, men det fungerte nå fint som bakgrunnsmusikk på en herlig sommerdag midt i Oslo.

“Kåre & the Cavemen” er et band som påvirket store deler av Norges ungdom på 90tallet med sin easylistening av deilige surf-inspirert gitarrock. Med blant annet vår gode venn og gitarhelt euroboy fra TRBNGR på gitar. Ifølge andre i publikum var det tydelig at bandet ikke hadde spilt sammen på svært lenge, men det plaget overhodet ikke oss. Det var en fin opplevelse som brakte tilbake mange gode minner fra 90tallet.

Så var det klart for “The Bronx” som er et over gjennomsnittlig hypet hardcore band fra USA, som egentlig viste seg å være en ganske rolig, forutsigbar og til tider kjedelig opplevelse… så vi gikk videre…. til.. Captain Credible som spilte borte i det bittelille indieteltet. Akkurat hva slags musikk Captain Credible spiller fant vi dessverre aldri ut, siden vi ikke klarte å komme inn i teltet og kombinasjonen av støyen fra “The Bronx” på naboscenen og de sinnsvake mengdene med regn som falt ned på oss iløpet av en halvtime. Mens andre prøvde å skjule seg under regnponchoer (!), partytelt og trær fant vi ut at dette antagelig var et tegn fra høyere makter om at man må passe på den personlige hygenen på festivaler – så vi tok av oss det meste av klærne og tok en dusj.

Når de mørke makter var ferdig med sine mørke skyer var det klart for “Band of Horses” som er et fint lite indieband fra USA, som spiller musikk som er så melodisk og harmonisk at selv kjæresten din vil like det. Bandet er faktisk veldig bra, og konserten var helt ok.

Men så var det klart for kveldens hovedattraksjon for vår del – “ULVER”, det norske bandet som startet som et tungmetallband men som på et tidspunkt byttet ut gitarene med “datamaskiner” og lager mørk elektronisk rock jazz metal… eller noe sånt. Den latterlige tunge og mørke bassen vibrerte innvollene våre hele konserten, og jeg er helt sikker på at hvis jeg kunne sett på innsiden av kroppen min under konserten ville jeg sett at leveren min danset med milten og muligens lungene mine. Sceneshowet var disiplinert og gjennomtenkt, og videoene som ble vist bak bandet var drøye nok til å føre til lange fengselsstraffer i henholdsvis tyskland og østrike. Hvis vi her i playboard hadde vært harry nok til å rulle terninger ville dette vært en klar 6`er. Men vi får nøye oss med å si at det var en helvetes bra konsert. Nærmest perfekt.

Vi burde strengt talt dratt hjem etter denne konserten, men så ble vi lurt med bort på danskene MEW sin konsert av noen av medlemmer av det svake/attraktive kjønn. Og plutselig ble all ondskapen og mørket som Ulver påførte sjelen vår jaget vekk av de søte dansende kattungene som MEW hadde på scenen. Musikken var bra og stemningen var god, men det var ikke helt det vi var ute etter denne kvelden – så vi tok turen bort til satyricon og lot mørket flomme over Oslo.

satyricon / foto: Steffen Rikenberg
Publisert: i dag av kristian i galleriet Øya2009

Satyricon må være Norges beste liveband, de har en egen evne til å dra med seg publikum til steder de aldri ville klat å kommet seg selv. Selv om de mest hardbarka metallhoder muligens vil hevde at dette fører til at norsk black metal blir litt i overkant tilgjenglig for folk flest… så elsker vi det. Perfekt avslutning av en fin dag.PLAYBOA

Playboard rapporterer også live fra twitter, så følg oss her – eller bare se på forsiden av playboard.no for oppdateringer underveis!

(denne artikkelen ble publisert på playboard.no i forbindelse med øyafestivalen 2009)

And here it is, the recipe straight from the source.

Ingredients:

• 1 kg fresh rhubarb (preferably from your own organic garden)
• 3 organic lemons (preferably from your organic citrus farm in italy or morrocco, but the supermarket is also ok)
• 400 g organic cane sugar (because it tastes more than refined sugar, and is better for you)
• 2,5 l water

How you do it:

It`s all very simple, you chop the rhubarb and lemons in small pieces, throw them in a saucepan with the 2,5 l water and approx half of the sugar. Stir the pot and let it boil for at least 10 minutes. Then put the saucepan to the side and just let it sit there for another 15 minutes and cool down. Doing so will pretty much dissolve the lemons and rhubarb.

Then you pour it through a strainer (or some kind of cloth) so you can separate the mushy fruit substance and the pure juice.

If you use the cloth method (like I did, since I don`t have fine strainer), squeeze the cloth for last piece of juice before you throw away the mushy substance.

And then you cook the remaining juice for a bit more, while stirring. The point of boiling it a bit more is to get the lemonade concentrated a bit more, and also to have the opportunity to taste how much more sugar you need. Perhaps you need the remaining 200 g, perhaps you only need 100 g, or perhaps even more sugar is your thing.

After cooking this for another 20 minutes, I got 3 l of pure lemonade that mixes with water at a ratio of 1/2 pretty nice (1 part lemonade, 2 part water).

Have fun!

Yesterday I attended a baptism in the church, it was the first time in a church for a very long time for me and a very similar experience I had a year back when I watched a soccer (or just football, happy now Erik?) match, let me explain.

1. The first 10-15 minutes everything was new, exotic and kind of interesting to me.
   The people, the sounds, the cheering, the anticipating crowd. And not to mention the (to me) strange rituals taking place, it kept me entertained for about 10-15 minutes.

2. But my attention span is`nt all that great, so after that first stage of initial excitement, my mind wandered.. thinking about everything but what was going on. I was thinking about switching a pump in my boat, that my cat needs to get an appointment at the vet for vacine, that I need to send a new invoice to a client and that I really wanted to listen to Iggy Pop really loud. I guess this condition lasted for about 20 minutes.
3. And suddenly, while I`m wandering peacefully in my mind… all the people stand up, cheering something I can`t really understand… really loud, and a bit frightening I must admit. It`s almost like everybody has a script with what they should shout – except me. And just when I also try to stand up and imitate some of the people next to me, everybody sits down and acts normal again. 
   

As some of you know, I still don`t have a licence to drive. But I still love car design, and especially old cars where designers could be a little creative and actually produce vehicles that make people smile. I found this little “Messerschmitt” from 1956 on finn.no earlier today.