Today me and my girlfriend were out in the forest looking for mushrooms. None of us has any idea what mushrooms that are poisonous, so we picked them and took some pictures to do some research before going out next weekend as well. This was also a nice opportunity to test my new Olympus PEN photo camera.
Vi har klart å snike oss inn på Øyafestivalen i Oslo i år også, her kommer noen av våre opplevelser så langt!
På tirsdag startet vi på klubben BLÅ like ved akerselva for å få med oss “ALTAAR”. Det er et ganske nytt band, men medlemmene har lang erfaring fra diverse andre musikalske konstellasjoner. De imponerte oss stort med et mørkt sceneshow og enda mørkere musikk. De spiller doom metall i noe av samme bane som SUNN og Bathory. Gleder oss til å høre mer fra denne kanten!
Etter dette var planen å vandre ned til FUNHOUSE for å få med oss våre venner i Death is Not Glamorous (DING) og Manhattan Skyline. Men tiden gikk fortere enn ventet og plutselig var det klart for konsert med kveldens etterlengtede høydepunkt “The Adolescents” som spilte på garage.
Adolescents er et band som ikke burde kreve noen introduksjon, men siden dere som leser på denne siden antagelig er noen år yngre enn meg kan jeg jo ta det veldig kjapt. Hvis du liker Punk, Hardcore, Thrash metal eller heavy metal…. så er det rimelig å anta at medlemmene i dine favorittband vokste opp med og ble inspirert av dette bandet. Det ble startet i 1979 og er et av de første punk hardcore bandene som vokste frem i California. De har siden det splittet opp minst 3 ganger, og hatt dusinvis av utskiftninger av bandmedlemmer, men versjonen som spilte i Norge nå på tirsdag var forbausende orginalt.
Det var høy forventning blant publikum før denne konserten, og bandet innfridde – naturligvis! Hva annet kan man forvente av et band som omtrent bare har hits på repertoaret. Og bortsett fra en idiot som kastet en ølflaske i hodet på vokalisten på slutten av konserten var det mye smil og se blant publikum.
På onsdagen startet vi med å våkne til Black Debbath som spilte nede i GSF (skateparken i gamlebyen), noe som er omtrent 60 meter i luftlinje fra soveromsvinduet her. Foruten å fungere fint som en vekkerklokke er det liten interesse for bandet her.. så vi vandret ned på Bon Iver som spilte på hovedscenen og våknet til med en blåbærsmoothie og litt rolig indierock.
Så gikk turen til det amerikanske bandet “Crystal Antlers”, som dessverre ligner svært lite på sine navnesøstre i “Crystal Castles” som også spiller elektronisk musikk på festivalen her i år. Mulig det var litt tidlig for elektronisk festmusikk, men det fungerte nå fint som bakgrunnsmusikk på en herlig sommerdag midt i Oslo.
“Kåre & the Cavemen” er et band som påvirket store deler av Norges ungdom på 90tallet med sin easylistening av deilige surf-inspirert gitarrock. Med blant annet vår gode venn og gitarhelt euroboy fra TRBNGR på gitar. Ifølge andre i publikum var det tydelig at bandet ikke hadde spilt sammen på svært lenge, men det plaget overhodet ikke oss. Det var en fin opplevelse som brakte tilbake mange gode minner fra 90tallet.
Så var det klart for “The Bronx” som er et over gjennomsnittlig hypet hardcore band fra USA, som egentlig viste seg å være en ganske rolig, forutsigbar og til tider kjedelig opplevelse… så vi gikk videre…. til.. Captain Credible som spilte borte i det bittelille indieteltet. Akkurat hva slags musikk Captain Credible spiller fant vi dessverre aldri ut, siden vi ikke klarte å komme inn i teltet og kombinasjonen av støyen fra “The Bronx” på naboscenen og de sinnsvake mengdene med regn som falt ned på oss iløpet av en halvtime. Mens andre prøvde å skjule seg under regnponchoer (!), partytelt og trær fant vi ut at dette antagelig var et tegn fra høyere makter om at man må passe på den personlige hygenen på festivaler – så vi tok av oss det meste av klærne og tok en dusj.
Når de mørke makter var ferdig med sine mørke skyer var det klart for “Band of Horses” som er et fint lite indieband fra USA, som spiller musikk som er så melodisk og harmonisk at selv kjæresten din vil like det. Bandet er faktisk veldig bra, og konserten var helt ok.
Men så var det klart for kveldens hovedattraksjon for vår del – “ULVER”, det norske bandet som startet som et tungmetallband men som på et tidspunkt byttet ut gitarene med “datamaskiner” og lager mørk elektronisk rock jazz metal… eller noe sånt. Den latterlige tunge og mørke bassen vibrerte innvollene våre hele konserten, og jeg er helt sikker på at hvis jeg kunne sett på innsiden av kroppen min under konserten ville jeg sett at leveren min danset med milten og muligens lungene mine. Sceneshowet var disiplinert og gjennomtenkt, og videoene som ble vist bak bandet var drøye nok til å føre til lange fengselsstraffer i henholdsvis tyskland og østrike. Hvis vi her i playboard hadde vært harry nok til å rulle terninger ville dette vært en klar 6`er. Men vi får nøye oss med å si at det var en helvetes bra konsert. Nærmest perfekt.
Vi burde strengt talt dratt hjem etter denne konserten, men så ble vi lurt med bort på danskene MEW sin konsert av noen av medlemmer av det svake/attraktive kjønn. Og plutselig ble all ondskapen og mørket som Ulver påførte sjelen vår jaget vekk av de søte dansende kattungene som MEW hadde på scenen. Musikken var bra og stemningen var god, men det var ikke helt det vi var ute etter denne kvelden – så vi tok turen bort til satyricon og lot mørket flomme over Oslo.
Satyricon må være Norges beste liveband, de har en egen evne til å dra med seg publikum til steder de aldri ville klat å kommet seg selv. Selv om de mest hardbarka metallhoder muligens vil hevde at dette fører til at norsk black metal blir litt i overkant tilgjenglig for folk flest… så elsker vi det. Perfekt avslutning av en fin dag.PLAYBOA
Playboard rapporterer også live fra twitter, så følg oss her – eller bare se på forsiden av playboard.no for oppdateringer underveis!
(denne artikkelen ble publisert på playboard.no i forbindelse med øyafestivalen 2009)
Last week I made some organic rhubarb lemonade from scratch, and it actually turned out pretty damn good. So off course I twittered about it. And got approached to publish the recipe by @EthEonel a few minutes later.
And here it is, the recipe straight from the source.
Ingredients:
How you do it:
It`s all very simple, you chop the rhubarb and lemons in small pieces, throw them in a saucepan with the 2,5 l water and approx half of the sugar. Stir the pot and let it boil for at least 10 minutes. Then put the saucepan to the side and just let it sit there for another 15 minutes and cool down. Doing so will pretty much dissolve the lemons and rhubarb.
Then you pour it through a strainer (or some kind of cloth) so you can separate the mushy fruit substance and the pure juice.
If you use the cloth method (like I did, since I don`t have fine strainer), squeeze the cloth for last piece of juice before you throw away the mushy substance.
And then you cook the remaining juice for a bit more, while stirring. The point of boiling it a bit more is to get the lemonade concentrated a bit more, and also to have the opportunity to taste how much more sugar you need. Perhaps you need the remaining 200 g, perhaps you only need 100 g, or perhaps even more sugar is your thing.
After cooking this for another 20 minutes, I got 3 l of pure lemonade that mixes with water at a ratio of 1/2 pretty nice (1 part lemonade, 2 part water).
Have fun!
Yesterday I attended a baptism in the church, it was the first time in a church for a very long time for me and a very similar experience I had a year back when I watched a soccer (or just football, happy now Erik?) match, let me explain.
As some of you know, I still don`t have a licence to drive. But I still love car design, and especially old cars where designers could be a little creative and actually produce vehicles that make people smile. I found this little “Messerschmitt” from 1956 on finn.no earlier today.
Just surfed by this young artists website via #fffound and I was really blown away by the intensity of his paintings. They are all somewhat abstract, and I guess then it is kind of a rorschach test what you see. But I see explosions – big, violent and beautiful explosions! Check him out here, and Tank Theory even made t-shirts of some of his graphics. (I`ve ordered mine).
My friend and collegue Jon(zero) Martin is currently looking for a place to buy, and one day I found an evil/ideal property for him. A great modern mansion deep inside the forrests of “Åmot”, a few kilometers outside of the city of Skien.
So when it was viewing most of the onezero went along to be supportive of Jon, and I took some photos. We have no idea what happend in that house, but our bet is that it was a dark disturbing incident there some time ago, and that the place has stood empty for years. The broker said that the house was empty due to the previous owner had moved into a home, but that seems unlikely. Most of the forrest surrounding the house was also burnt down, and inside the house we found several clear bloodsplatters on the walls.
Get ready for some darkness.
There`s lots of fuzz about SAAB in the media lately, and I just found this awesome photo of the URSAAB, aka the first saab ever made. It was made by 16 airplane engineers. Just a bit sad to see that 50 years later.. this is what the company makes.
Last week the entire onezero cult and the grenland web techies went to Barcelona for a eZ Systems partnermeeting. Nice sunny Barcelona, I sure miss you.
Via twitter I just got the word that The Designers Republic is dead and gone.
It feels very strange that one of the designstudios I admire the most is going under at the same time as my own designstudio has just completed its best year ever.
I`m glad I had the chance of attending a conference with them a few years back.
Since the source of this information seems to have been overwhelmed with traffic, I`m putting the entire news article here:
“After 23 years of brain-aided communication, the much-admired, much copied studio, The Designers Republic closed for business on Tuesday. But, as its founder Ian Anderson tells CR, it will rise again
All week, rumours have been flying around the internet that DR had gone out of business. CR can confirm that it is true. On Tuesday this week, the business was closed with nine staff being made redundant. According to its founder, Ian Anderson, the studio became insolvent due to a combination of factors: “We’d lost a couple of clients, didn’t win a couple of pitches, got a tax bill which should have been sorted out and wasn’t and a major client who didn’t pay the money they owed us – in themselves any of those things would have been fine but when they come all at once there’s not much you can do.”
However, while stressing that he is “gutted for the staff” and not wishing in any way to make light of the impact the studio’s closure will have on them, Anderson says that, in some ways, DR coming to an end “may be a blessing in disguise.”
“It hasn’t really been DR for the last two or three years: it had gone too far from what it was supposed to be,” Anderson says. Although, he says, he was happy with the “insightful” work that DR had done for major clients such as Coca-Cola, moving into that world had necessitated changing the business to more of an agency model with the added structure of account handlers that entails. He also says that it became necessary to take on the kind of work that he perhaps wouldn’t have chosen to do in order to keep a larger business going.
“I want to go back to what DR was,” he says of future plans. “Working hands-on and not through account managers. I’ve never liked that agency model – it’s not where creativity lies. DR accidentally ended up there in order to service bigger clients. I’m not being ungrateful to the people who ran the business side at DR – it wasn’t their fault. I’m glad we did it – it took getting there to make me realise that it wasn’t where I wanted to be.”
So what now? Today, he says, he is busying himself “lobbing out 23 years worth of paper samples, which is quite therapeutic”. Then there’s the long-awaited DR book, which he might finally get round to finishing, as well as another book which he is collaborating on with writer Liz Farrelly. “It does feel like the end of an era but really it stopped being DR two or three years ago. DR will go forward after this with me [under the same name] – whether it will be with a new team and a new office I don’t know.”
Anderson says that, for now, he wants to look at working collaboratively with other companies and creative people.
“I’m looking out the window and it’s a lovely sunny day – as it always is in Sheffield – and I think there are a lot of plus points. The Republic is dead… long live the Republic””
twitter
